Da sommeren var gått og høsten kommet, merket han at det hadde hendt noe med ham.

Ingenting var som før, han selv minst av alt.

Av og til, når han ikke kjente seg selv igjen, tenkte han at han var kommet til et fremmed sted.

Det sto for ham at det hadde vært trygt og lunt der han hadde vært før.

Det var kaldere og ofte nokså ensomt der han var nå.

Det hendte han lengtet tilbake.

Men han kjente det var stengt bak ham;

og han visste godt – dit han hadde vært, kunne han aldri komme mer.

Han var 6 år.”

Fra Sigurd Hoel: Veien til verdens ende